Modige menn i machokulturen
Nils Arne Hætta og Anne-Lajla Westerfjell Kalstad.
I løpet av et halvt år tok tre av Nils Arne Hættas venner livet sitt.
– Jeg holdt på å miste det!
Nils Arne trosset machokulturen – og fikk hjelpen han trengte.
Tekst og foto: Aller Concept
– Til slutt møtte jeg veggen. Det var en evig kamp å innse det sjøl, sier Nils Arne Hætta (28). Tre selvmord i nær omgangskrets i løpet av noen få måneder hadde tæret på.
– Jeg bare ventet på den neste som skulle ta livet sitt. Hvistelefonen ringte, og det var noen jeg ikke hadde snakket med på en stund, tenkte jeg: «Nå kommer et dødsfall.»
Nils Arne gikk rundt og var konstant bekymret. Den som bekymret seg mest for ham, var moren hans.
– Pasienter må dras inn
– Man kjenner best sitt eget barn. Mamma skjønte at jeg trengte hjelp. «Nu fær du til legen,» sa hun. Terskelen for å oppsøke helsevesenet var høy. Anne-Lajla Westerfjell Kalstad er kommuneoverlege i Kautokeino, og skriver under på at Nils Arne ikke er alene om det.
– Samiske menn er underforbrukere av helsetjenesten. Vi opplever at pasienter nesten må dras inn til oss. De har ofte korte legejournaler, forteller hun.
– Begrepet Birget står sentralt i samisk kultur. Det handler om å greie seg selv. Selvstendighet og uavhengighet er viktige verdier for det samiske folket. Vi er vant til å måtte klare oss på egen hånd. Lokalsykehuset er 30 mil unna, og for å komme til regionsykehuset, må du reise 60 mil. Hun legger ikke skjul på at en lang historie med undertrykking og fornorskning også har vært med på å skape skepsis til det offentlige.
“Vi burde hatt mer åpenhet,
ikke bare i helsevesenet, men i
samfunnet generelt. Mange forbinder
sykdom med svakhet”
– Her i Kautokeino har vi heldigvis leger som snakker samisk. Men det tar tid å bygge tillit.
Og om det sitter langt inne for en samisk mann å oppsøke legehjelp når han har brukket beinet, er det enda sjeldnere at noen kommer til Anne-Lajla med psykiske problemer eller selvmordstanker.
– Det er nedarvet, at dette ikke er noe vi snakker om. Vi burde ha hatt mer åpenhet, ikke bare i helsevesenet, men i samfunnet generelt. Mange forbinder sykdom med svakhet. Spesielt psykisk sykdom er tabubelagt. Mange oppfatter det som en straff.
Hun har selv sett hvor stor forskjell det å dele og bli hørt kan gjøre i et menneskes liv.
– For noen som sliter med selvmordstanker, kan tre-fire samtaler virkelig hjelpe, og skifte retning. Vi skriver ut antidepressiva ved behov, men vi begynner ikke der. Vi begynner med samtaler.
Anne-Lajla kjenner flere unge som har tatt sitt eget liv.
– Vi er så få. Så konsekvensene blir store. Ikke bare her i Kautokeino eller Norge, vi er et samfunn over flere landegrenser, og knytter bånd over hele Sápmi. Redde den som reddes kan, sier jeg. Vi trenger alle vi har. Om to barn mister sin mor, står de også i stor fare for å miste språket. Og kunnskapen.
Som for eksempel duodji, det tradisjonsrike samiske håndverket. Det er en kompetanse som viderebringes fra generasjon til generasjon, ikke noe du lærer av å lese i en bok.
– Selvmord iblant oss gir enorme ringvirkninger. Samfunnet er lite, og slektene er store.
Nedvurdering av det samiske, usynliggjøring og fornorsking har vært aktiv politikk i over hundre år. Det setter sine spor. Også i folks sinn.
En innarvet mindreverdighetsfølelse
– Dette er generasjonstraumer, vi blir født med mindreverdighetsfølelse. I flere generasjoner har vi fått høre at vi ikke er bra nok. Heldigvis er det i ferd med å snu, sier Anne-Lajla, men understreker samtidig:
– Vi bor i et land der vi ikke har så stor bestemmelsesrett. Vi er avhengige av at majoritetsbefolkningen vil oss godt. Urfolk opplever fortsatt mye hets og fordommer.
Ifølge Norges institusjon for menneskerettigheters undersøkelser mener 14 prosent av majoritetsbefolkningen at samer i liten grad bidrar til det økonomiske fellesskapet, og at de står i veien for samfunnsutviklinga.
– Skal vi snakke om samers psykiske helse, må vi snakke om kampen for livsgrunnlaget, sier Anne-Lajla.
– Det er mye stress, usikkerhet og frykt. Kommer reindrift og samisk kultur til å kunne overleve? Det er ikke bare en næring, det er en levemåte og en viktig del av identiteten. Jeg møter dem som sier: «Lever ikke reinen, vil ikke jeg leve» og «Har ikke reinen det bra, har ikke jeg det bra.»
Verdien av uberørt natur er ubetalelig
– Naturen er ikke noe utenfor oss, som er der til forlystelse. Den gir oss liv, og vi må ta vare på den.
Vi har reist ut på vidda. Anne-Lajla har vist oss de to hellige fjellene, Beallji (nordsamisk for «ørene») og fortalt om offersteinen (Sieiddit) mellom dem. Forbi oss kommer en mann på scooter. Det er Aslak Sokki (45), en av Anne-Lajlas nærmeste naboer.
– Tror du at noen her spør: «Hvordan går det med deg?» roper han idet han skrur av motoren på snøscooteren.
– Det gjør vi aldri! Spør du om det, løper folk unna før du har stilt ferdig spørsmålet. Men du kan spørre hvordan det går med reinen, eller hvordan det går med beitet.
Han beskriver livet som reindriftssame som beintøft.
– Jeg fikk aldri lov til å vise svakhet. Jeg var redd for å være en skam for slekta. Om jeg frøs eller var sliten, måtte jeg holde det for meg selv, ellers ville storebrødrene mine sette meg på plass. Vi måtte være sterke, helt fra barnsben av.
Må fjerne tabuene
Han sier han er flink til å helbrede seg selv når han har det vanskelig:
– Jeg går ut i skogen. Skogen har sitt eget liv. Jeg legger igjen de vonde tankene der.
Vi forlater skogens stillhet, og drar til hotellet der Nils Arne Hætta jobber som direktør. Han er også engasjert i kommunestyret i Kautokeino. I fjor ble det rett og slett for mye for 28-åringen.
– Etter at den tredje av mine nærmeste tok livet sitt, holdt jeg på å miste det: «Hva faen er det som skjer? Når kommer neste selvmord?». I tre måneder turte jeg nesten ikke å ta telefonen.
Mens stillheten i naturen helbreder, kjente Nils Arne på at stillheten i samfunnet lå som en tung sky over menneskene.
– Midt i sorgen kunne vi kjenne på et fellesskap, og på egne følelser, men brått ble det helt stille. Alt gikk sin vante gang. Alt var normalisert og glemt, og jeg følte meg helt alene. Det tror jeg ikke at jeg var alene om. Vi må fjerne tabuene. Selvmord berører oss alle, og vi kan ikke snakke nok om det.
– Jeg vil ikke spekulere så mye i hvorfor noen tar livet sitt, men vi lever i et hardt samfunn. På barne- og ungdomsskolen er det ikke rom for at gutter får skrike. Hverken på skolen eller hjemme er det greit å vise følelser. Det er ikke vanlig med trøst.
Begeret renner over
– Du skal ikke vise at du er svak, lei eller sliten, men komme deg ut og jobbe, og holde alle vonde følelser for deg selv. Da renner begeret over til slutt. Vi snakker for lite sammen, mener han.
– Alle er redde for å spørre «Hvordan har du det?». Det kan være et ubehagelig tema. Machokulturen er beinhard, dessverre. Den trumfer alt. Jeg har venner, som når de er beruset, åpner seg lettere. Alt løsner med alkohol. Noe som skaper flere problemer enn det løser.
Å dele det sårbare – på sitt morsmål
– Du er åpen om at du har fått psykologhjelp. Koster det deg mye å dele?
– Ja. Jeg kan få stygge kommentarer, som «Hva er det du sutrer for?». Hvis du går til psykolog her oppe, da er det en oppfatning om at du virkelig er ute å kjøre.
Han ble møtt av en lege som satte av tid til ham, og henviste videre til psykolog. Begge snakket samisk.
– Det er lettere å forklare hvordan man egentlig har det, når man får bruke morsmålet sitt. For meg var det viktig å få hjelp, og å kjenne at det gjør godt å dele. I hver samtale fikk jeg en bedre oppfatning av hvor jeg var i løypa.
– Kom du selv til det punktet hvor du vurderte å ta ditt eget liv?
– Jeg var ikke helt der, men tankene streifet meg. Jeg satt med så mange ubesvarte spørsmål: Hvorfor? Hva trigget det? Hvorfor endte det sånn? Hvem blir den neste?
– Hva var den viktigste grunn til at du ikke tok livet ditt?
– Nei, si det … Det var å få snakke om ting. Snakk om det! Det er første skritt, den første kneika. Etter det blir alt mye lettere.
Nils Arne fikk gode verktøy og veiledning fra psykologen.
– Jeg klandret meg selv for at de tre hadde tatt livet sitt. Det har jeg klart å bearbeide. Jeg kunne ikke ha gjort noe annerledes.
“Skal vi leve saktere, kan vi ikke
fortsette å presse inn mer
produksjon.”
Mindre stress
Ro, styrke og klarhet finner Nils Arne i naturen.
– Å være ute, der det ikke er mobildekning, det er den beste medisin. Jeg har prøvd å bo i større byer, men det er ikke noe for meg. Livet i fri luft, det er det som er livet.
I 2022 valgte legen Anne-Lajla Kalstad å flytte tilbake til Kautokeino.
– Noe av det jeg setter mest pris på med livet her oppe, er det mer avslappede forholdet til tid. Vi snakker ofte om «den samiske halvtimen». Ingen blir stressa om man kommer litt seint, det er en forståelse for at livet skjer. Været skjer. Skal vi leve saktere, kan vi ikke fortsette å presse inn mer produksjon. Det er en verdi at effektiviteten ikke alltid er så høy, mener hun.
Anne-Lajla understreker at også majoritetsbefolkningen også har levd i pakt med naturen, for ikke så mange generasjoner siden.
– Kanskje til og med majoriteten har noe å lære av oss? Urfolk er bærere av menneskehetens hukommelse. Som samer er mye tatt fra oss: Språket, kulturen, selvråderetten. Noe av det viktigste vi kan gjøre for helsa vår som folk, er å ta tilbake det vi har mistet.
Valget om å flytte tilbake til Kautokeino, hvor 90 prosent av innbyggerne antas å ha samisk bakgrunn, og det nordsamiske språket står sterkt, tok hun også for barnas skyld.
Frykt og skam
– Jeg ville at ungene mine skulle få slippe å være i minoritet, å alltid være den ene samen i klassen. Her kan vi slappe mer av, vi trenger ikke å frykte bakholdsangrep, og hele tiden bli minnet på idéen om at vi ikke er bra nok. Jeg er så lei av den skammen.
Som lege samarbeider hun tett med en guvlar (en tradisjonell helbreder), som har en viktig funksjon i lokalsamfunnet. Hun ser også at flere i det offisielle helsevesenet begynner å åpne seg for samisk kultur.
– Samer har praktisert «mindfulness» i alle år, når vi driver med håndarbeid, går på ski, tenner bål, fisker, eller går på jakt. Hvis mannen min ikke får gått på jakt, er det en helt annen «vibe» her i huset, ler hun.
Hun ønsker også å løfte storfamiliens status.
– I den urbane kulturen er familie nedprioritert. Vennenettverk er bra, men de er også mer sårbare og ustabile. På samisk er ordet for besteforeldre det samme som søsken til besteforeldre. Det er et bevisst valg, å bosette seg i nærheten av slekta, også for å ta vare på den eldre generasjonen.
Tilhørighet som styrke
Nils Arne mener også at tilhørigheten er en stor styrke.
– Vi holder sammen, og er gode på relasjoner.
– Snakker dere om dem som har gått bort?
– Ja, dem glemmer vi ikke.
– Hvem går du til når du har det vanskelig?
– Det er mutter’n.
– Hvor glad er du for at hun sendte deg til legen?
– Veldig glad. Jeg holdt på å miste det.
– Hva vil du si til de som leser dette, og som sliter?
– Det finnes alltid hjelp, selv om det ikke alltid føles sånn.
Alle fortjener kjærlighet og glede.
– Jeg hatet meg selv og skulle ønske jeg var annerledes
Magnus Jackson Krogh. Foto: Aller Concept
I 2012 fikk han livet – og livslysten – tilbake. – Det var som en oppvåkning, sier Magnus Jackson Krogh. Allerede som barn ønsket Magnus å ta sitt eget liv.
Da Magnus Jackson Krogh kommer til seg selv, ligger han på gulvet på pizzarestauranten. Servitøren, som nå bare veier 47 kilo, har besvimt. Han blir sendt til legen, og dagen etter starter en sykehusinnleggelse og en traumebehandling som skal forandre hele livet hans.
– Det var som en oppvåkning. Jeg ante fint lite om psykiatri, og hadde bare hørt at folk som har vært på «galehus», dem skal du holde deg unna.
Vanskelig barndom
12 år er gått. Magnus er nybakt tobarnspappa, godt gift, og har gitt ut flere bøker og holder foredrag over hele landet. Bak han på scenen lyser ordene: «Vær den du selv trengte da du var liten.» For det var ikke alltid han hadde den han selv trengte da han vokste opp i den lille bygda Kjøllefjord i Finnmark.
– Som tenåring så jeg en film der noen leste opp et avskjedsbrev fra en som nettopp hadde tatt livet sitt. Jeg tenkte: «Dette er akkurat slik jeg føler for livet. Endelig er det noen som setter ord på det».
– Fram til da hadde jeg ikke visst hva det var. Helt fra seksårsalderen kjente jeg en gryende følelse i meg som jeg ikke kunne beskrive, litt som flyskrekk rett før en flytur: Hele kroppen strittet imot. Det var sånn jeg følte for livet. Jeg ville av. Jeg ville ikke fortsette. Som niåring visste jeg ikke at det skulle gå over. Heldigvis lærte mamma meg å sette ord på det jeg følte, og beskrive det som gjorde vondt.
Mørketiden er lang, og tung – for mange i Nord-Norge.
– Man kjenner den virkelig på kroppen. Det er en tid da det kan være vanskelig å se lyset i enden av tunnelen, forteller Magnus. Skolen ble en vond arena for den lille gutten, og som 12-åring fikk han diagnosen ADHD.
– Jeg kjente på ensomhet, og utenforskap. Jeg hatet meg selv og skulle ønske jeg var annerledes. Magnus ble oppfattet som sint, utagerende og vanskelig.
– Jeg fikk bare høre at det var noe galt med meg.
Avskrudde følelser og tårevåte øyekroker til Fredrikssons Fabrikk.
Han begynte å skru av følelsene.
– Det var noe jeg måtte lære meg, for å overleve. Jeg ble apatisk, men kun på egne vegne. Jeg kunne fortsatt gråte av det jeg så på TV, som Sunset Beach og Fredrikssons Fabrikk.
Skammen satt hardt i Magnus.
– Alle andre så ut til å ha det veldig bra. Det var 1200 sjeler i Kjølleford da jeg vokste opp, og alle visste hvem alle var. Det gjaldt å skjule problemer, for å vise dem ville få konsekvenser. Man kjenner på Janteloven på et så lite sted. Jeg var en liten kar, som tok stor plass. På godt og vondt, sier Magnus. Han har brukt mye av livet sitt på å bekymre seg for hva andre skulle tenke om ham.
– Med den bagasjen jeg bar på, hvem skulle ønske å gifte seg med meg? Jeg trodde at min historie skulle frata meg alle muligheter for noensinne å få et godt liv.
Magnus Jackson Krogh (37)
• Forfatter, foredragsholder og humorist
• Født i Kjøllefjord, Finnmark
• Sivilstatus: Gift, småbarnsfar
• Har bl.a. gitt ut boka Livet jeg overlever: En bok om å leve med selvmordstanker
Mat som virkelighetsflukt
For Magnus ble mat hans virkelighetsflukt i barne- og ungdomsårene.
– Jeg trøstespiste allerede som 11-12-åring. Jeg låste meg inne på rommet mitt for å fråtse, med ti hvitløksbrød og glasscola. Det var noe skamfullt og ekkelt over det.
Da han flyttet hjemmefra, utviklet han en spiseforstyrrelse.
– Jeg sultet meg hele dagen, fram til et stort fråtsemåltid. På sitt tyngste veide Magnus, som måler 162 centimeter på sokkelesten, 108 kilo.
– Den store drømmen var å bli skuespiller. Så jeg gikk på alt av auditions på denne tiden. Jeg hadde jugd til alle om at jeg skulle reise til Oslo og være med i Hotel Cæsar. Heldigvis klarte jeg å få en liten rolle der til slutt, smiler Magnus.
Han husker spesielt en episode fra «audition-kjøret»:
– «Oi! Ikke akkurat som på bildet da», var beskjeden jeg fikk. Bildet jeg hadde sendt inn var tatt en del kilo tidligere. Så ble jeg bedt om å ta av meg på overkroppen. Hele tiden visste jeg at denne rollen kom jeg aldri til å få.
Da tok Magnus’ spiseforstyrrelser en ny vending. Vekta hans gikk ned til 45 kilo.
– Jeg hadde det helt jævlig. Jeg spiste ikke, sov ikke og selvmedisinerte meg med alkohol. Jeg gjorde ingenting av det jeg hadde drømt om, bare fløy på auditions og jobbet masse. Så gikk jeg til slutt i bakken, da, i 2012.
Fastlegen så at Magnus hadde blitt mer enn halvert i vekt. De snakket sammen i over en time, og legen ga ham beskjed: Dagen etter skulle han møte opp på Sanderud, et sykehus for psykisk helsevern like utenfor Hamar.
– Jeg overnattet en natt hos moren min, som da hadde flyttet til Hamar. Men jeg fortalte henne ikke at jeg skulle legges inn. Jeg skjønte ikke hva jeg gikk til. Men det var virkelig en oppvåkning. Å få prate skikkelig, og få en bekreftelse på at det ikke er sånn livet skal være, det var godt. Det ga meg nok til å begynne å jobbe med det jeg sliter med.
Mental «søppeltømming»
– Å fortelle om selvmordstankene er en sped, men viktig start, mener Magnus.
– Det er begynnelsen på å ønske seg selv noe bedre. Magnus oppfordrer alle til å gjøre mental «søppeltømming» med jevne mellomrom.
– Det krever mye å leve med disse tankene. De kan fort bli altoppslukende om man ikke får ut slagget. Jeg forstår mennesker som tar livet sitt. Og det kan være skikkelig krevende å snakke om det.
Magnus gruet seg veldig til å skrive boken om å leve med selvmordtanker. Derfor utsatte han den i flere år.
– Du sier du gikk med følelsene avskrudd i mange år, hvordan har du klart å skru dem på igjen?
– Det har vært en lang prosess, innrømmer Magnus.
– Å kunne skrive, i bøker, eller til mine følgere på sosiale medier, eller å gå opp på en scene og snakke høyt om det aller vanskeligste i livet, jeg merker at det gir meg mye. Det får andre til å åpne seg opp for meg, og det gir håp til andre. Håpet har aldri vært større enn å ha det bra.
– Undervurdert
– Det eneste du trenger å finne ut, er: Hva gjør deg glad? Jeg drives av en nysgjerrighet: Hvor bra kan en dag bli? Og det er så undervurdert. Å tenke hver eneste fuckings dag: Hva kan jeg gjøre for at denne dagen blir bedre for meg?
Å legge bort mobilen har blitt en viktig rutine:
– «Usosiale medier» minner meg hele tiden på hvem jeg ikke er, og hva jeg ikke får til. Det hjelper meg ikke å sammenligne meg med en idé av hvordan andre har det.
Foto: Aller Concept
Rått, nakent og ærlig
Når Magnus snakker om selvmordstanker, er det åpent, rått, nakent og ærlig. Med dyp innlevelse, men også med ramsalt humor.
– Ingenting er for alvorlig til å køddes med, mener Finnmarkingen. Kona Charlotte beskriver han som sin «rake motsetning».
– Jeg hadde ikke blitt sammen med meg selv, ler Magnus. – Charlotte ei tøff vestlandsdame med bein i nesa, nådeløs og helt uten filter. Da jeg kjøpte en Mini, sa hun «Er du sikker på at det er plass til både deg og egoet ditt i den bilen?».
– Jeg vokste opp i en trygg familie og hadde en helt normal skolehverdag. Så jeg kan ikke relatere til oppveksten hans. Jeg er glad han er åpen om det, sier Charlotte.
Da de møttes, ga han henne boka Livet jeg overlever.
– Da jeg møtte Magnus, tenkte jeg absolutt ikke at han kunne være en som gikk rundt med selvmordstanker, forteller hun.
– Jeg møtte en ekstremt sprudlende mann som oste av glede og humor. Det tok en stund før jeg leste boka. Det var mye å ta innover seg, og jeg måtte spørre han rett ut om det var sånn han hadde det hver dag. Det var et vanskelig tema, særlig når man er nyforelsket og alt bare skal være fint.
“Ingenting er for alvorlig til å
køddes med”
– Var du noensinne bekymret for å starte en familie med en som bærer med seg denne historien?
– Nei, det vil jeg ikke si. Jeg tror at ungene våre vil ha det beste verktøyet til å klare seg, og ha en far som kanskje kan se tegn andre ikke vil kunne se når noe ikke stemmer. For oss er åpenhet viktig, og det vil vi lære Veslemøy og Storm-Elias.
– Å ønske å dø er en del av livet. Dette er ikke noe jeg blir frisk fra, sier Magnus.
– Det er tanker og følelser som ikke blir borte, men jeg kan finne knagger å henge dem på. Hver dag velger jeg å leve. Psykisk helse er et kontinuerlig arbeid. Tankerekkene inn mot den mørkeste håpløsheten klarer jeg å avbryte nå. Ofte fordi jeg har en bleie å skifte, smiler småbarnsfaren.
Våkner på natten
– Det ligger en stor trygghet i at vi er åpne med hverandre, sier Charlotte. Fortsatt kan tunge tanker komme snikende.
– Det hender jeg våkner klokka fire på morgenen. Selve tanken på å ta livet mitt er ikke så skummel. Jeg kan innfinne meg med den. Men vil jeg påføre kona og barna mine så mye skade? Jeg vil jo at de skal ha en kul pappa på 90 år som kan gjøre Michael Jacksondansemoves.
– Folk vil ha en lykkelig slutt, sier Magnus og understreker at han har et liv fullt av glede nå, men hverdagen fortsetter.
– Jeg står fortsatt her i valget mellom å leve eller å dø. Heldigvis.